Da har jeg kommet meg i hus, fått igjen sekken min, tatt bussen rett vei (og tilbake igjen), og kommet godt i gang med alt papirarbeidet som må til for å kunne jobbe på CERN. Nå sitter jeg her. I huset. Fuglene kvitrer på utsiden av vinduet. De er sultne. Kjøpesenteret er tom for fuglemat. Det er en tøff verden vi lever i.

Første dagen i det store utland fikk en pangstart. Den opprinnelige planen var at Noen™ skulle hente meg på flyplassen, men diverse omstendigheter førte til at det ikke ble noe av. Det ble derfor til at jeg skulle ta buss. En buss som går rett forbi CERN. Så, jeg satt der og ventet. Og ventet. Og så kom det en buss. Den var merket «Y», noe som var korrekt. Ombord gikk jeg. Bagasjen min rullet litt rundt i bussen siden de hadde hjul, og jeg ble derfor nødt til å sette meg på de. Sekken stod i setet jeg satt i. Plutselig gikk det opp for meg at bussen beveget seg i feil retning — jeg hadde altså tatt rett buss, men feil vei. Jeg gikk av på første stopp, litt forfjamset over at jeg hadde tatt bussen feil vei. Så, mens jeg gikk over fotgjengerfeltet (som egentlig ikke er et fotgjengerfelt for franske bilister — de ser ut til å bare kjøre), føltes det som om jeg manglet noe. Og joda; sekken stod fortsatt i setet på bussen. Flott!

Det var en time til neste buss (som gikk rett vei), så to av mine fremtidige kollegaer fra CERN kom og hentet meg, på tross av at de egentlig hadde nok å henge fingrene i. Uten sekken, med papirene som CERN ville ha, var det ikke mye jeg fikk gjort. Etter utallige telefonsamtaler til busselskapet, fikk jeg vite at de hadde funnet en sekk som, ut i fra beskrivelsen, kunne være min. Jeg møtte bussen utenfor CERN, og joda, det var min sekk. Det manglet noen kontanter (~500 kroner i €), men siden resten var der, tenkte jeg ikke så mye over det.

Med sekken tilrette, kjørte vi ut til ALICE-detektoren (som også kalles «punkt 2»/«point 2»). Kort fortalt er dette en innretning som analyserer kollisjoner som oppstår i LHCen. Sistnevnte er vel den tingen som CERN er mest kjent for — det er en forkortelse for «Large Hadron Collider» (på norsk «partikkelakselerator»), og går i bunn og grunn ut på å kollidere partikler i stor hastighet (tett oppunder lysets hastighet), for å prøve å gjenskape den dannelsen av partikler man forestiller seg fant sted umiddelbart etter Big Bang. Det finnes totalt 6 detektorer, noen større enn ALICE, andre mindre.

Selve LHCen er 27 kilometer lang, og ligger i en tunell cirka 100 meter under bakken. Naturligvis, siden ALICE ligger rundt røret/LHCen, ligger også ALICE cirka 100 meter under bakken, og måler 26 meter x 16 meter x 16 meter. Selve sammensetningen av ALICE-detektoren vet jeg lite om, bortsett fra at den har en gigantisk magnet.

Detektoren samler masse data (cirka 25GB/s). Dette sendes over fiberkabler til 2 lokasjoner; den ene plassen lagrer all dataen, mens den andre plassen utfører beregninger. Sistnevnte gjør da visse beregninger for å finne ut av om dataene er noe å ta vare på eller ikke. Når dette har blitt bestemt, sender den beskjed til lagringsplassen om dataene er noe å ta vare på eller ikke — er det ikke noe å ta vare på, slettes det. Systemet som utfører disse beregningene, kalles HLT («High Level Trigger»), og bidrar til at datamengden reduseres fra 25GB/s til 1.25GB/s. HLT består av rundt 300 datamaskiner, koblet sammen i et nettverk. Min arbeidsoppgave mens jeg er på CERN, blir drift og utvikling av disse maskinene, samt nettverket.

Videre har det gått opp for meg at det ser ut som at jeg faktisk bør lære meg litt grunnleggende fransk. Det er tydeligvis tabu for forrige generasjon å snakke noe annet enn fransk. Dette merket jeg i samtalene med busselskapet for å få igjen sekken min. Jeg merket det også da jeg skulle handle på nærmeste dagligvarebutikk (som er en del av et svært handlesenter). Sistnevnte (altså, dagligvarebutikken) bringer frem et par ting som er en smule annerledes enn hjemme i Norge;

• Det er stort. Veldig stort! Se for deg en stor Coop OBS-butikk (f.eks. på Lagunen). Multipliser så gulvarealet og vareutvalget med minst 3, så kan vi begynne å sammenlikne. Utvalget er helt enormt — og uten franskkunnskap er det vanskelig å skille produkt A fra produkt B.
• De liker ting som lukter. Du får alt mulig rart med lukt. Oppvaskmiddel, vaskemiddel, dopapir, lys, håndkle, kluter, klær, plastbokser. You name it. Og du får det liksom ikke bare med én lukt, men masse forskjellige.
• De har ikke vekt i kassen. Du må altså veie alt av vektvare selv. Glemmer du deg, får du ikke kjøpt varen når du kommer til kassen. Litt snodig system, siden det også baserer seg på endel tillit (det er f.eks. 6-7 forskjellige røde eplesorter, alle med forskjellig pris).

Når det gjelder huset jeg bor, var det over all forventning. Det er 2 etasjer, har 3 bad, 3 soverom, stoooor stue, og et fint kjøkken. Det holder ikke norsk standard på alt, men det er helt klart meget bra sammenliknet med mye annet jeg har sett her nede. Jeg har tatt noen bilder, men jeg glemte kabelen til kameraet mitt, så dere får overleve uten, inntil jeg skaffer meg en slik kabel.

Nå skal jeg lage meg noe middag, før jeg Snart™ tar kvelden. I morgen er det tilbake på CERN, hvor jeg, forhåpentligvis, får vite litt mer hva som skjer de neste 2 ukene.

---

Postet under: CERN