Da nærmer endex på Mobil Innsats seg med stormskritt. Ifølge pressen (som tydeligvis vet mer enn hva befalet/forsvaret vet), er øvelsen over 10.november, det vil si til Fredag (imorgen). Ryktene sier at siden vår kommandoplass er “ansvarlig” for drifting av samband etc, vil vi isje kunne rive kommandoplassen før alle enheter til forsvaret og/eller batalajonen er ute av øvelsesområdet. Avhengig av når folka begynner å trekke seg ut av Andøya, vil eg anta at vi isje får revet før lørdag, muligens seint fredags kveld/natt. Så, da forsvinner denne helgen også. Ble nettopp informert at MTLK pakker ned i dag, og kommer hjem i natt engang. Vi blir derfor å pakke ned i morgen ettermiddag/kveld, og får forhåpentligvis lite tjeneste i helgen! :o)

Vil også nevne at ut ifra ting vi har gjort denne uka, så ville eg heller deployert kommandoplassen vår på Andøya sammen med alle de andre, enn å være i leir. Jo, det har vært kos å sove i seng på kasserna, spise mat i messa, og ha selve kommandoplassen innendørs. Men på den annen side; kan det virkelig kalles en øvelse? Vi har jo bare vakthold – ikkeno mer. Kunne liksågodt stått vakt i porten til leiren føler eg. Samtidig, siden vi “bare” har vakthold, har vi vanlig tjeneste i tillegg. Dvs. revelje 0600, inspeksjon 0730, og vanlig tjeneste resten av dagen, som regel etterfulgt av kveldstjeneste, noe som virkelig forstyrrer det lille man har igjen av døgnrytme og søvn.

På den lyse siden derimot. Idag har vært himmelen i forhold til siste 2 ukene. Eg fikk sove mer enn 4 timer inatt, for første gang på… tja.. leeenge. Tjenesten har vært rolig. Først en tur på depòt’et (som også var koselig – fikk bytta endel ting som de egentlig ikke bytter :> ), deretter sjekk av puss og funksjonstest av AG. Så var det lunch. Så er det vakthold resten av dagen. Sove tidlig idag tenker eg.

Vel, var sikkert noe mer eg hadde tenkt å skrive her, men siden eg skal bytte vakt med fyren ute, må eg stikke. Vi snakkes på Onsdag, Bergen!

Joda. I natt rundt 01:00 fikk vi ordren om at øvelsen Svartmink var ferdig, og at vi skled over i en annen øvelse; Mobil Innsats. Uten å vite noe særlig hva øvelsen går ut på, og når ting skjer, begynner vi å rive kommandoplassen. Ned med telt. Ned med containere. Ned med strøm. Ned med piggtråd. Ned med alt. Tar tid. Rundt 5-6 timer.

Under slike øvelser har forsvaret en enorm trang til å gi så lite informasjon som mulig. Om de gjør det bare for å gjøre oss pissed og spre rykter (noe de klarer meget bra), eller fordi det er en organisasjon hvor mange isje vet ka som skjer før det skjer, vet eg isje. Kanskje litt av begge deler. Uansett. Ryktene gikk om at vi skulle til Finnmark, og være der over helga. Andre rykter påsto at vi skulle til Andøya, og være der i ei uke. Vi endte isje opp på noen av plassene. Vi havnet i vår egen leir, i den nyeste “garasjen” til sbbn, beregnet på kommandoplassøvelser. Hele hallen er innendørs, og vi får strøm “rett fra veggen”. Ergo slipper vi fyringsvakt, streifvakt, påfylling av aggregat og vam, snømåking, og diverse andre finurlige ting.

I skrivende stund, har det også kommet frem at vi er den eneste troppen i kommandoplasskompaniet som faktisk blir i Heggelia-området. Resten skal til Andøya, og være der ca ei uke. Grunnen til at vi isje skal dit, er for meg uviss, men kan tenkes at det har noe med at staben har endel praktiske ting som må planlegges i forkant av at de andre troppene skal flytte på seg. Uansett, øvelsen blir nok preget av mye fyfo, og andre “småkurs” og dilldall, da vi ikke har mye å gjøre på vakt, samt at alt av befal som egentlig skulle hatt kurs med oss denne uka, er selv på øvelse med egen tropp. Siden trentroppen (transportansvarlig) har hendene fulle med å transportere containerne til de andre troppene, er det liten sannsynlighet for at vi skal flytte oss. Vi blir dermed sovende på kasserna resten av øvelsen, samt at vi får 99% sannsynlig mat i messa. Ganske chill mao.

Men nå nærmer vakten min seg slutten. Skal se en familyguy til før nesteman kommer og tar over. Peace out ellernoe.

*hutre*

Da var det duket for en liten mobilpost fra det kalde nord. Sitter for øyeblikket fyringsvakt, og skal straks slappe av litt før vi skal ha litt fyfo. Tror vi skal i svømmehallen. Blir digg å få dusja og sånn. Ellers kan eg nevne at gradestokken krøp ned til 26.8 minusgrader natt til i går. Stå vakt i det er isje noe eg misunner andre for. Selve driften av kommandoplassen er ganske rolig. På denne øvelsen har vi 6-timers syklus pr lag; 6 timer vakt, 6 timer QRF og så 6 timer fri/søvn. Siden én syklus utgjør under et døgn, rotérer lagene på tidspunktene, slik at ett lag isje blir sittende med de værste vaktene. Du lurer kanskje på ka QRF e? Til å begynne med, er det én av mange tusen 3-bokstavforkortelser som brukes i Forsvaret, og står for “Quick Reaction Force” (også kalt HRS – Hurtig Reaksjons Styrke). Dvs at man er på vakt i den forstand i at man er påkledd, og klar til å utføre eventuelle oppdrag. Typisk er å finpusse på ting første døgna etter at kommandoplassen er satt opp. Eller måke snø dersom det snør, osv. Første døgnet av en øvelse er det værste. Man gir 120% for å kunne bli ferdig, og så jobber man som regel langt utover kvelden. Deretter begynner man rett på vakt.

Legger ved et bilde av pissegropa, interessant om eg må si det selv. Nesten et kunstverk.

Menig Tingvold. Over og ut.

Da var det duket for en ny øvelse. Faktisk første øvelsen vi har på… ehm… 5 uker siden sist. Gleder meg. Samtidig blir det litt uvant å sove i lagstelt igjen. Og nå er det betydelig kaldere enn sist. Uansett. Ut ifra hva eg har sett på ukesplanen, og hva vi har øvd på under fagutdanninga vår, blir det drilling på drift av kommandoplassen. Det ser også ut som om vi får en såkalt QRF (Quick Response Force), uten at eg vet noe mer om det. Time will show. Kommandoplassen skal affal rigges opp i morgen, og skal være operativ DTG 301200. Kan på forhånd si at det er liten sannsynlighet for at denne øvelsen blir værre enn de vi hadde i rekrutten. Mulig eg fikser en mobilrapport også under øvelsen, sånn om eg gidder :-)

Til mac-brukere
Idag kom eg over en flott liten programsnutt. CamiTools er en “addon” laget for nettleseren Camino. Den gir deg masse nye valgmuligheter for å gjøre Camino enda bedre, og drar derfor sammen forbi samtlige nettlesere som er tilgjengelige per dags dato – både til mac og pc. Anbefales på det varmeste!

*phew, pust*

Med det ene beinet slepende etter det andre, drar eg den ødelagte kroppen min sakte – men sikkert – forbi målstreken. Endelig!

Da var 3-mila gjennomført. Deilig. Deilig at det er ferdig. Deilig at eg ligger i en varm seng nå. Deilig å tenke tanken som eg har tenkt 1000 ganger fra før av; eg gleder meg til helgen! Kroppen føler seg ikkje akkurat noe særlig deilig nå. Føler meg som ei gammal bestemor. Men – i havet med alt det negative – så var det noe positivt med dagen; mot alle odds fikk eg ingen gnagsår. Ei heller ble det noe blod (som enkelte av befala påsto ville skje). Kameraet ble fylt med gode bilder, og ikkje fult så gode bilder.

Men, så tenker vel kanskje du som leser dette, hva kan være så forferdelig med å gå lusne 3 mil? Det høres isje akkurat langt ut. Vel, det skal eg si deg. Du begynner å gå, vel vitende om at du skal gå et stykke, men uvitende om hvor langt det egentlig er. Er ikkje mange av oss som har gått 3 mil før, er det vel? Uansett. Første stykket går tregt. Du forsøker febrilsk å henge på de ~390 andre soldatene forran deg (jeg og en romkamerat lå bakerst første kilometeren). Du forsøker å finne ditt eget tempo, tempoet hvor man enkelt klarer å sette den ene foten forran den andre. Beina er stive. Det gjør vondt. Sånn cirka 7-8 kilometer seinere, durer man avgårde i greit tempo. Musikken dunker i ørene. Alt er i skjønneste orden. Så, sakte men sikkert, kommer helvete snikende inn oppover beina dine. Med skilt som viser hvor langt du har kommet for hver kilometer, faller lett tankene på det. Du får mer vondt i beina, men vi lar oss isje friste, og biter tenna sammen. Bam! Det smeller. Du stopper å tenke. Vi er ved veis ende. På tide å snu. Snu for å gå tilbake like langt som vi har gått til nå. Motivasjonen faller til bunns, og fortsetter videre nedover. Nå vet vi nøyaktig hvor mye med helvete vi har igjen. Tiden går. Presset om å klare merkekravet er der fortsatt, selv om vi egentlig kunne tenkt oss å ta 3-mila som en søndagstur, i eget tempo med pauser og piknik. Vi passerer boden med saft og frukt, som markerer at vi har lagt bak oss 25 kilometer, 25.000 meter. Det merkes. Tankene begynner å gli mer og mer over på smerten i beina. 5 kilometer igjen. Beina påstår at det er mye lenger enn det. Føles hvertfall slik. 4 kilometer. Prøver febrilsk å få tankene over på musikken som fortsatt dunker i ørene. 3 kilometer. Helvete bryter sakte, men sikkert, løs. 2 kilometer. Vi går forbi første ordentlige kjennemerke på at vi nærmer oss leiren. Deilig. 1 kilometer. Håpet om å komme raskere i mål, får meg til å småløpe, men eg kommer isje noe særlig langt. 0 kilometer. Jeg går i mål. Om det strengt tatt kan kalles “å gå”. Selvhjelp til egen sleping passer bedre.

3 mil, 30 kilometer, 30.000 meter, 500*60 meter, 3 millioner centimeter, 285 fotballbaner. På den nette tid av 4t17m34s. Ikkje verdens raskeste tid, men jeg klarte det hvertfall. Det er alt som teller. Marsjmerket er herved bestått, det vil si “delvis bestått”. Om ryktene eg har hørt stemmer, blir isje merket godkjent dersom man isje er tjenestedyktig dagen derpå. Ironisk.

Til sist vil eg tiltro deg en hemmelighet; jeg gjør det aldri frivillig igjen.