Da var det duket for en ny øvelse. Faktisk første øvelsen vi har på… ehm… 5 uker siden sist. Gleder meg. Samtidig blir det litt uvant å sove i lagstelt igjen. Og nå er det betydelig kaldere enn sist. Uansett. Ut ifra hva eg har sett på ukesplanen, og hva vi har øvd på under fagutdanninga vår, blir det drilling på drift av kommandoplassen. Det ser også ut som om vi får en såkalt QRF (Quick Response Force), uten at eg vet noe mer om det. Time will show. Kommandoplassen skal affal rigges opp i morgen, og skal være operativ DTG 301200. Kan på forhånd si at det er liten sannsynlighet for at denne øvelsen blir værre enn de vi hadde i rekrutten. Mulig eg fikser en mobilrapport også under øvelsen, sånn om eg gidder :-)

Til mac-brukere
Idag kom eg over en flott liten programsnutt. CamiTools er en “addon” laget for nettleseren Camino. Den gir deg masse nye valgmuligheter for å gjøre Camino enda bedre, og drar derfor sammen forbi samtlige nettlesere som er tilgjengelige per dags dato – både til mac og pc. Anbefales på det varmeste!

*phew, pust*

Med det ene beinet slepende etter det andre, drar eg den ødelagte kroppen min sakte – men sikkert – forbi målstreken. Endelig!

Da var 3-mila gjennomført. Deilig. Deilig at det er ferdig. Deilig at eg ligger i en varm seng nå. Deilig å tenke tanken som eg har tenkt 1000 ganger fra før av; eg gleder meg til helgen! Kroppen føler seg ikkje akkurat noe særlig deilig nå. Føler meg som ei gammal bestemor. Men – i havet med alt det negative – så var det noe positivt med dagen; mot alle odds fikk eg ingen gnagsår. Ei heller ble det noe blod (som enkelte av befala påsto ville skje). Kameraet ble fylt med gode bilder, og ikkje fult så gode bilder.

Men, så tenker vel kanskje du som leser dette, hva kan være så forferdelig med å gå lusne 3 mil? Det høres isje akkurat langt ut. Vel, det skal eg si deg. Du begynner å gå, vel vitende om at du skal gå et stykke, men uvitende om hvor langt det egentlig er. Er ikkje mange av oss som har gått 3 mil før, er det vel? Uansett. Første stykket går tregt. Du forsøker febrilsk å henge på de ~390 andre soldatene forran deg (jeg og en romkamerat lå bakerst første kilometeren). Du forsøker å finne ditt eget tempo, tempoet hvor man enkelt klarer å sette den ene foten forran den andre. Beina er stive. Det gjør vondt. Sånn cirka 7-8 kilometer seinere, durer man avgårde i greit tempo. Musikken dunker i ørene. Alt er i skjønneste orden. Så, sakte men sikkert, kommer helvete snikende inn oppover beina dine. Med skilt som viser hvor langt du har kommet for hver kilometer, faller lett tankene på det. Du får mer vondt i beina, men vi lar oss isje friste, og biter tenna sammen. Bam! Det smeller. Du stopper å tenke. Vi er ved veis ende. På tide å snu. Snu for å gå tilbake like langt som vi har gått til nå. Motivasjonen faller til bunns, og fortsetter videre nedover. Nå vet vi nøyaktig hvor mye med helvete vi har igjen. Tiden går. Presset om å klare merkekravet er der fortsatt, selv om vi egentlig kunne tenkt oss å ta 3-mila som en søndagstur, i eget tempo med pauser og piknik. Vi passerer boden med saft og frukt, som markerer at vi har lagt bak oss 25 kilometer, 25.000 meter. Det merkes. Tankene begynner å gli mer og mer over på smerten i beina. 5 kilometer igjen. Beina påstår at det er mye lenger enn det. Føles hvertfall slik. 4 kilometer. Prøver febrilsk å få tankene over på musikken som fortsatt dunker i ørene. 3 kilometer. Helvete bryter sakte, men sikkert, løs. 2 kilometer. Vi går forbi første ordentlige kjennemerke på at vi nærmer oss leiren. Deilig. 1 kilometer. Håpet om å komme raskere i mål, får meg til å småløpe, men eg kommer isje noe særlig langt. 0 kilometer. Jeg går i mål. Om det strengt tatt kan kalles “å gå”. Selvhjelp til egen sleping passer bedre.

3 mil, 30 kilometer, 30.000 meter, 500*60 meter, 3 millioner centimeter, 285 fotballbaner. På den nette tid av 4t17m34s. Ikkje verdens raskeste tid, men jeg klarte det hvertfall. Det er alt som teller. Marsjmerket er herved bestått, det vil si “delvis bestått”. Om ryktene eg har hørt stemmer, blir isje merket godkjent dersom man isje er tjenestedyktig dagen derpå. Ironisk.

Til sist vil eg tiltro deg en hemmelighet; jeg gjør det aldri frivillig igjen.

Da var nok en uke ferdig! Phew :o

Uka begynte med Agg/VAM-kurs, hvor vi lærte bruk og feilsøking på de forskjellige strømaggregatene vi har i forsvaret, samt varmluftsystemet (VAM) som blåser varm luft inn i telt/kommandoplass når det er kaldt ute (ja, det blir kaldt her oppe). Skal eg være helt ærlig, var det mer drill på oppsett og innredning av telt, enn det var på agg/vam, men det gikk forsåvidt greit. Av strømaggregater har vi i hovedsaklig 3 typer; PE-230, PE-2200 og “kraftverk”. PE-230 er de minste, som kan bæres av 1-2 personer, og brukes blandt annet av telekompaniet’s relèlag. De kan drifte nok strøm til utstyr i en beltevogn eller en container. Men noe særlig mer klarer den ikke. PE-230 er også det eneste motoriserte eg har sett i forsvaret til nå som ikkje går på F-34; den går på blyholdig bensin (F-34 brukes til ALT; fra herkules til beltevogn til VAM). PE-2200 er av større typen, og kan drifte flere containere og litt til. Den er montert på en BV-tilhenger eller MB-tilhenger, og kan ikkje forflyttes over store avstander uten kjøretøy. Kraftverket er den kraftigste generatoren vi har, og fyller en hel container på størrelse med kommandoplasscontainerne. Den kan produsere nok strøm til en middels bygd, og er kraftige saker. Vi har isje vært noe særlig innom kraftverket, da det er kun et par spesialiserte folk som får opplæring i denne. Av VAM’er, har vi i hovedsak to typer vi bruker; VAM15 og VAM40. Førstnevnte er den vi bruker mest, og har utløp for 1 rør, og kan dermed bare varme 1 telt. Sistnevnte har 2 rør, og kan dermed varme 2 telt, eller ekstra godt i 1 telt.

PE-230 er lina sammen med telta.




Samlet forran PE-2200.


Kontrollpanelet til PE-2200.



VAM15 monteres.

Grunnet at vi hadde infanteriløp på Fredag, hadde vi bare 4 dager med kurs – og kursa ble derfor bare 2 dager lange, istedetfor 2.5 som vanlig. På Onsdag var det da duket for containerkurs. Forsåvidt ganske interessant, spesielt med tanke på at eg håper på å bli containersjef (om eg da isje blir admass eller overført til sbkp). Containerne er de som danner “grunnlaget” i en kommandoplass, og disse inneholder datamaskiner m/ taktiske programmer/meldingssystemer, prosjektorer, kart, og ellers alt annet som skal til for å drive en krig. Troppen min har bare 3 containere – i motsetning til 10+/- som de to andre troppene i kompaniet har. Så vi er relativt små.

Ganske stor plass inne i en container, på tross av at den bare er ca. 6 meter lang, og 3 meter brei sammenlagt.

Fredag gikk som sagt med til infanteriløpet. Det var nesten samme som patruljeløpet, bare at den ikkje hadde så mange poster, og var litt mer tidsavhengig. Første post var meldingstjeneste, hvor vi måtte huske en melding gjennom hele løpet, og som måtte skrives ned når vi kom i mål. Andre post var målbildeøvelse, hvor vi måtte finne “bortgjemte” skyteskiver i en skog på avstand. Ganske vanskelig å finne alle. Neste post på programmet var orientering; 7 poster fordelt på en 4-5km lang rute. Så var det avstandsbedømmelse, etterfulgt av meldingsnedskriving når vi kom tilbake til mål. Etter at tiden var stoppa, var det en siste post; granatkasting. Fikk 5 granater som måtte kastes 20 meter, og treffe i en sirkel på 2 meter i diameter. For å få løpet godkjent for å få infanterimerket, måtte man få minst 1 rett på alle postene, samt alle rett på orienteringsposten, samt løpe kjappere en 2t30m. Dersom man fikk feil på noen av postene, ble det lagt til straffetid på løpstiden. Løpet var helt greit, var isje nødvendig å løpe for livet, og klarte derfor også å bestå. Har nå hvertfall ett merke å ha på permuniformen.

Til Mandag får eg sjangsen til å få mitt andre merke; marsjmerket. 3 mil på 4 timer og 35 minutter. Forberedes med fotbad i grønnsåpe idag og imorgen, samt damestrømper, sportsteip, nye såler og MP3 under selve marsjen. Ønsk beina mine lykke til :-/

Og ja, glemte forsåvidt å nevne at det har begynt å snø. Snødde tidligere i uka, og snør også i skrivende stund. Ser ut som om det blir en hvit jul affal. Ædda bædda Bergensere! :o)

De er flotte. De er sexy. De har silkemyk hud. De tjener rått med penger. De er rett og slett perfekte. Vi snakker om reklamekjendiser. Men har du noen gang tenkt på at de i bunn og grunn er mye mer Ola Nordmann enn hva reklamen gir inntrykk av? Tror du virkelig de er så silkemyke og perfekte i virkeligheten? Se denne filmen, og bedøm selv!

telnet towel.blinkenlights.nl

Star Wars har vi alle sett. Noen kanskje på kino. Andre på film. Men på datamaskinen, i ASCII-format, via TELNET, tror eg isje så mange har opplevd. Så og si hele filmen er tilgjengelig. Noen av scenene er klippa bort dersom du ser via IPv4, men er tilgjengelig om du bruker IPv6. Da får man også farger. Dersom du isje har IPv6 tilgjengelig, kan du bruke en IPv6-proxy som f.eks. SixXS.

Anbefales!

(ja, eg vet denne kanskje er gammal, men honestly; who cares?)